Det er eventyret som venter i Transilvania. «Landet bortenfor skogen» er akkurat like mytisk som navnet lover. Eller hva skal man si om Transilvanias mest kjente mann, grev Dracula, den angivelige vampyr og blodsuger, som først var kjent som mannen som reddet kristenheten med å spidde alle som kom i veien for ham på pæler? Eller hva skal man si om Transilvanias moderne blodsuger, den kommunistiske diktatoren, Nicolae Ceaușescu, som lagde en helt spesiell, og veldig personlig anlagt, terror-stat.
Er det så et redselskabinett reisen går til? Nei, slett ikke. Vår tur går til en av Europas skjulte skatter. Til et landskap så vakkert og grødefullt at det har vært kjempet om til alle tider. Romerne var her, og ga mye av landet til pensjonerte soldater, som gjorde vulgærlatin - folkelig latin - til språket som nå er rumensk.
Hunerne - ungarerne - kontrollerte Transilvania etter folkevandringene fra 1000-tallet, og med enkelte avbrudd helt til de tapte halvparten av sin geografi etter 1. verdenskrig. Innimellom kontrollerte osmanerne og habsburgerne Transilvania lenge - det var i forsvaret mot de muslimske osmanerne Dracula særlig gjorde seg beryktet, som en ridder - om ikke av kristelige dyder, så - av kristen makt. Og på 1200-tallet inviterte de ungarske lederne de tyskspråklige sakserne til Transilvania, noe som var med på å skape den særegne urbane mange-nasjonale bykulturen dit reisen vår går.
Transilvania etter 1. verdenskrig har vært rumensk, og så tatt tilbake av det fascistiske Ungarn under 2. verdenskrig, før det igjen ble rumensk etter 2. verdenskrig. Rumenske og ungarske landsbyer, og landsbyer med rom-befolkning ligger gjerne spredd litt om hverandre. Fortsatt er det noen tyske landsbyer tilbake, men veldig mange av den etnisk tyske befolkningen har etter jernteppets fall i 1989 flyttet til Tyskland. Da jernteppet forsvant var det 150 000 av dem.
De jødiske shtetlene er derimot borte, selv om fredsprisvinner Elie Wiesel minner oss om deres historie. Vi besøker byen Sighet nord i Transilvania, der denne kanskje viktigste dokumentarist av nazistiske utryddingsleire under 2. verdenskrig ble født, og vokste opp. Som forfatter og en som gjorde det til sin livsoppgave aldri å glemme, var hans credo at det ikke er hatet som er kjærlighetens verste fiende, men likegyldigheten. Et tankevekkende postulat, også i vår tid.
Transilvania er midt i Europa, for mer midt i vår verdensdel kommer du ikke. Geografisk, ja. Men også befolkningsmessig, med Transilvanias mange-nasjonale befolkning. Ifølge forfatteren Claudio Magris så har det gjennom historien utviklet seg det han kaller en særegen transilvanianisme i Transilvania. Sentralt i denne etniske miksen er tyskerne som ble invitert til Transilvania fordi de var dyktige jordbrukere og håndverkere. De fikk frihetsbrev og privilegier, beholdt sitt språk og sin kultur, og var et slags lim i den etniske mosaikken.
Den mest kjente tyskeren fra Romania er kanskje nobelpris-vinneren i litteratur, Herta Müller, riktignok fra det også mange-nasjonale nabofylket Banat. Hun skildrer landsbylivet slik det var, men som «tysker» i et mange hundreårig langt eksil, så skriver hun om en rumensk virkelighet på tysk. I Tyskland er hun ikke hjemme, fordi sakserne forlot et land som ikke lenger eksisterer. Müllers eksil er som andre liv i eksil, et liv i grenseland. Det er krevende, men ofte også givende, og derfor alltid interessant.
Romania er et jordbruksland. De pensjonerte romerske soldatene fikk sine jordflekker som sin pensjon etter krigs-tjenesten. Og i kommunist-tida var Romania leverandør av frukt og grønnsaker til hele det som ble kalt østblokken. Fra Øst-Berlin til den sovjetiske Stillehavskysten kunne man få noe så eksklusivt som hermetiserte tomater fra Romania. Dyrkingen av landet og skogen - landsbyen - er fortsatt rumenernes identitet, som mye av litteraturen sirkler rundt. Unntaket er den urbane modernisten Eugene Ionescu, som rømte fra den rumenske fascismen på 1930-tallet, og ble en fransk-språklig forfatter. Han mest kjente drama er Neshornet, om hvordan en sosial sykdom - fascismen - kom til landsbyen, og gjorde alle mennesker ugjenkjennelige, ja, til neshorn.
Nicolae Ceaușescu - ja, det var han som var på statsbesøk til Norge i 1980, bodde på slottet, og forlangte at kong Olav skulle stanse trikken i Drammensveien i Oslo, fordi trikken forstyrret nattesøvnen hans. Det måtte da en konge kunne få til, mente han. Vi har altså å gjøre med en eksentrisk diktator som var vant til å få det som han ville. Det gjorde han helt til han sammen med sin kone Elena ble henrettet foran TV-kameraer i romjula 1989, etter en summarisk rettssak foran en improvisert domstol. De bildene - om kanskje ikke så mye annet - satte Romania på kartet i Norge, mellom ribbe, lutefisk og pinnekjøtt.
Ceausescus brutale død, avspeilte det samfunnet han skapte. Romania var noe særegent i det sovjet-kontrollerte Øst-Europa. Etter Stalins Sovjetunionen var den politiske terroren i Romania den verste i Østblokken. Ingen opposisjon ble tolerert, kun entusiastisk oppslutning om Ceausescu og kommunistpartiet. Sikkerhetspolitiet Securitate var overalt, og plukket opp alle tegn til opposisjon.
Det moderne Romania er medlem av både NATO og EU, som et av de fattigste landene i unionen. Derfor er en reise til Transilvania også en tidsreise, der man fortsatt kan møte hest og kjerre på veiene, av og til med en hel rom-familie på reise. Byen Constanta er base for Natos svartehavs-flåte, og utkikkstårn til krigen i Ukraina.
Men det er ikke derfor vi skal til Transilvania. Det er fordi vi nærmer oss eventyret og historien, maten og vinen, og kulturen, i en ofte glemt perle i Europa. Ja, ganske nøyaktig midt i Europa.
Draculas Bran Castle 
Sibiu 
Sibiu 
Sibiu 
Sarmizegetusa 
Sarmizegetusa 
Prejmer 
Prejmer 
Brasov 
Brasov 
Små landsbyer i området ved Brasov 
Lokale rumenere 
Høystakker i fjellandskapet ved Sibiu 
Hoia Baciu-skogen 
Cluj 
Cluj 
"Den glade kirkegård" i Sapanta 
Trekirken Saint Parascheva i Desesti 
Hoia Baciu-skogen 
Tradisjonell Rumensk bønnesuppe servert i brød 
Høstlandskap i Transylvania 
Rumensk kvinne i nasjonaldrakt 
Morten Strand har reist verden rundt som utenriksjournalist- og kommentator i snart 40 år, de aller fleste av dem for Dagbladet. Han har jobbet mest med Russland, Ukraina, og Øst-Europa. Men han har også vært EU-korrespondent, og han har lenge vært opptatt av Kaukasus. Morten dekket Russlands krig i Georgia i 2008, en krig som i ettertid framstår som et frampek mot dagens krig i Ukraina. Han «oppdaget» for alvor Kaukasus under USAs første irakiske krig 1991, da han var i en armensk kirke i Jerusalem, og opplevde en guds-tilbedelse og en ur-gammel liturgi som var sterke saker for en ikke-religiøs mann. Det var følelsen av Tiden, mer enn av en Gud, som ga de religiøse fornemmelsene.